SØNDERLED ELLER SYDOVER  BLE DE DANSKE VIKINGENES DOMENE

Sønderled eller norrønt suður var i norrøn tid betegnelsen på landene syd og sydvest for dagens Danmark. Mens svensker dro i østerled (over Østersjøen og opp elvene i Russland), nordmennene i vesterled til Skottland, Irland og videre vestover mot Island og Grønland, dro danskene især over til Nord-England, Frisland og Normandie. Med tiden kom danskene til å erobre hele England og danne et felles rike som varte i en menneskealder.

Men først litt dansk historie:

I perioden mellom 793 og 1047 ble også folk fra Danmark kjent som vikinger, som ofte oppfattes som en fellesbetegnelse for folk fra hele Norden. Begrepet var opprinnelig belastende og betydde folk på herjingstokt. Flertallet av dansker deltok ikke på vikingtokt, men ble hjemme og arbeidet som bønder, fiskere, håndverkere og handelsfolk. Gevinsten ved de nye dyrkingsmetoder som var blitt utviklet i keltisk jernalder hadde skapt grunnlaget for et befolkningsoverskudd. Samtidig hadde nordboerne utviklet lange skip med kjøl og seil til fullkommenhet. De raske og sjødyktige langskipene var en teknologisk nyvinning som ga mulighet til ekspansjon over Nordsjøen, først til herjing og plyndring, og deretter også til bosetning.

Helt syd i Danmark lå kaupangen Hedeby som knutepunktet for handelen mellom nord og sør, mellom Norden og det øvrige Europa. Hedeby var muligens den største byen i Norden i vikingtiden og blir ansett som den eldste byen i Danmark. Arkeologien sporer de eldste husene tilbake til midten av 700-tallet, hvilket stemmer med at stedet er nevnt i krøniker fra 803.

Den norrøne litteraturen, spesielt fornaldersagaene, nevner flere legendariske konger ved navn som Harald Hildetann, Sigurd Ring og Harald Klakk, og disse blir tillagt et stort rike som omfattet Danmark, Norge, Sverige og stundom også England. Dette blir i dag betraktet som litterære konstruksjoner og overdrivelser. Danmark alene ble samlet til ett rike på midten av 900-tallet av Gorm den gamle, som det finnes solide vitnesbyrd etter fra hans sønn Harald Blåtann i form av Runesteinene på Jelling, hvor Harald også skrøt av å ha "gjort danerne kristne" ca. 960.[8] Omtrent samtidig ble høvdingedømmene i Norge samlet til ett rike under Harald Hårfagre, og det samme skjedde senere også i Sverige.

Omkring 965 skapte Gorm den gamles sønn Harald Blåtann den første varige samling av kongedømmet Danmark. På denne tid ble han oppsøkt av den tyske misjonæren Poppo, som bar jernbyrd for å vise kraften i den kristne troen. Ifølge legenden overbeviste dette kong Harald om at han måtte omvende seg. Mer sannsynlig er det at kongen innså at et hedensk Danmark kunne utløse korstog mot landet fra den tyske keiser Otto II. Det enkleste var å konvertere. Samtidig var der praktiske fordeler ved at prestene kunne bidra til å skape grunnlaget for en sentraladministrasjon som forente kongedømmet. Det kan også ha vært at kongen ønsket å se på seg selv som en hersker av europeisk type.

Danskenes press mot de angelsaksiske kongedømmer i England ble etter hvert så massivt at angelsakserne til slutt valgte dansken Knut den mektige som konge av England, og han styrte i en knapp menneskealder. Hans sønn Hardeknut oppnådde også å bli Englands konge, men etter hans tidlige død ble England og Danmark delt for alltid. Etter Knut den mektiges død i 1035 oppsto det også strid om den danske tronen. Norge, som en tid hadde vært underlagt Danmark, ristet seg løs, og norske styrker herjet danske områder.

XX

xx

XX