Vinens historie er etter all sannsynlighet like lang som menneskets historie. Blant antropologer og arkeologer er det utbredt enighet om at selv de tidligste menneskeliknende skapningene må ha eksperimentert med gjæret drikke av frukt og bær. Naturen tok seg jo av gjæringen selv – alt som skulle til var litt lagret frukt eller bær. Man kan forestille seg urmenneskets skuffelse over at frukten var gjæret, og deretter begeistringen over ruseffekten av det fermenterte resultatet.

Fra Cro Magnon til Noah

Cro-Magnon-mennesket var trolig en ivrig, prehistorisk vinmaker. Nesten helt sikkert er det at europeiske huleboere for 8000 år siden, i neolittisk tid, lagde vin. Arkeologiske funn av store mengder sammenklistrede druesteiner i fossile søppelhauger tyder på det. Enkelte antropologer hevder til og med at det var behovet for å lage vin, ikke mat, som førte til de første jordbruksbosetningene i steinalderen. Om det neolittiske mennesket praktiserte kunsten å matche mat og vin, vites ikke.

Noen hevder at det var kineserne under keiser Yu som lagde den første moderne vinen for 4000 år siden. Andre hevder at perserne lagde sin Shiraz-vin (pussig nok samme navn som australierne i dag bruker på lokale variant av den franske Syrah-druen) i Faristan enda tidligere.

Enkel å følge blir vinens historie først gjennom Bibelen, som har mer enn 500 referanser til vin, vinplanter og vinmarker. Den første referansen er til Noah, som åpenbart var en munter mann: «Og han plantede en vingaard. Og han drakk av Vinen og blev drukken. Og han blottede sig midt i sit telt». Første Mosebok, 9.20-21.

Også profeten Jesaja som skal ha levd rundt år 750 f.Kr. skrev om vin og selskapelighet i sin profeti kapittel 25 og vers 6: På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud, gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle rette og gammel, klaret vin. Vi ser altså at man var kommet ganske langt innen vinsmakerkunsten siden det nevnes at gammel vin er bedre enn ung og at gammel klarert eller dekantere er bedre enn vin med bunnfall.

Fra Dionysos til Kristi blod

Vinen spilte en stadig viktigere rolle i Palestina fra det andre århundre før Kristus, og i Det Gamle Testamentet refereres det ofte til vinens betydning for jødefolket. Like viktig var vinen for de gamle grekerne og for deres guder – selvsagt anført av vinguden Dionysos. Grekerne var ikke snauere enn at de avholdt nasjonale vinfestivaler – fem århundrer før Kristi fødsel.

Romerne fulgte i grekernes fotspor, og drev vinhandel over hele det vidstrakte romerriket. Romerske nybyggere hadde med seg italienske og greske drueplanter til Gallia, og dannet dermed grunnlaget for den moderne europeiske vinproduksjonen.

Gjennom de første århundrer etter Kristus hadde samtidig kristendommen sørget for å berede grunnen ideologisk: Fra Bibelens omtale av Noahs berusede blotting i Første Mosebok via Jesu første mirakel der han forvandler vann til vin og frem til Korinterbrevet der samme mann fastslår at det er hans blod man drikker: Vinens og kristendommens fremmarsj går hånd i hånd, og med den katolske kirke i spissen blir prester og munker den moderne vinmakerens forgjengere over hele Europa.

Moderne vinmakeri etter Pasteur

Å lage vin av druer fra drueplantefamilien Vitis Vinifera er ingen ny idé. Dyrking av vindruer og produksjon av vin, som i følge standardverket The Oxford Companion to Wine er «alkoholholdig drikke fremstilt gjennom gjæring av nyplukkede druer, der gjæringen finner sted i opphavsdistriktet i henhold til lokal tradisjon og praksis», fikk imidlertid først sin moderne form gjennom et vitenskapelig gjennombrudd mot slutten av det 19. århundre.

I Norge forbinder vi Louis Pasteur med metoden for konservering av melkeprodukter som har fått hans navn: Pasteurisering. Men det var Pasteurs oppdagelse av bakterier og gjærceller og deres virkemåter som virkelig gjorde vinmakingens kunst til vitenskap og etterhvert til en egen vitenskapelig disiplin: Oenologi.