Cowboy boots kan være et narkotikum for de neofytte boots brukere. Langskaftede boots fra de høye hælers morgen, har alltid vekket en viss sensuell bibetydning som grenser mot det følelsesmessige og til kjærlighet. Fordelen med cowboy boots er at de er kjønnsnøytrale. I motsetning til alle andre skotyper, kan de brukes av hvem som helst - sammen med hva som helst - når som helst - eller uten noe annet til, for de som måtte ønske det.

Denne anvendeligheten har gjort at det fremste symbolet på USAs legendariske, men akk så utdødde cowboy, fortsatt er i live. Ikke bare i live, men brukes daglig nær sagt over hele verden. I århundrer har menn (ja, det var som oftest menn) på hesteryggen vært avhengige av godt og passende fottøy, enten det har vært hunneren Attila (år 500 e.kr), Morerne (år 800 e.kr), Djenghis Kahn (år 1200 e.kr) og europeere fra 1700-tallet. En mann, hans hest og ikke minst hans støvler, har vært uløselig knyttet sammen i historier, legender, og i vår egen fantasi.

Denne umåtelig viktige og store kjærligheten til cowboyenes liv og sjel - godt innprentet i alles hjerter - fortsetter nå med rasende fart inn i den 21 århundre. Hvem har ikke hatt et forhold til cowboyer fra det de var små? I alle fall å måtte være indianer i kampens hete. En lek eller et forhold de fleste tar med seg inn i de voksnes alder og som de aldri glemmer.

En ting kan man i alle fall si, med sikkerhet - at cowboy boots - har aldri noen gang forlatt motebildet i alle disse årene. De er mer eller mindre alltid på mote. Og nå stormer de frem igjen. Nytt årtusen, men fortsatt de samme gode gamle boots’ene. De er i skuddet igjen. Mer enn noen sinne. Og er man først hekta på skikkelig boots …

En av de som ikke har glemt det, er vesle John F. Kennedy Junior som uttalte: «Ikke noen, eller noe er så pent at det ikke blir penere eller stiligere med et par skikkelig stilige cowboy eller western boots».

Unntaket er likevel annerledes-landet Norge - igjen.

Cowboy boots har i de senere år dessverre vært forbeholdt Harry-gutta her, men nå er de på full fart inn i motebildet igjen. Og takk for det. Vi skal ikke lenger enn til Sverige og Danmark for å se at de følger resten av verden på dette punktet også.

Begynnelsen

La oss derfor se litt på historien til de verdensberømte Cowboy Boots’ene. Opprinnelig laget for tøffe menn og et tøft liv på prærien, hvor de beskyttet mot vær og vind, søle og snø, ja selv klapperslanger, kvister og torner samt ulendt terreng. Spørsmålet er kanskje:  Hvordan overleve som cowboy uten?

Selv om de er europeiske - Sendra Boots er i dag blant de aller mest populære cowboy og biker boots, samt av et de beste kvalitetsprodukter i hele verden.

Etter år med forskning, har det blitt klart at det var aldri noe «første» par med cowboy boots eller ikke noe sted å starte historien om hvor den første cowboy boots ble oppfunnet eller utviklet. Så langt tilbake som vi kjenner historien, har ryttere i alle år over hele verden, foretrukket støvler med litt hæler. Ikke hvem som helst hadde tilgang på hest i de tidligere tider. Dette representerte et tegn på overklasse, nobilitet eller et berømt yrke på hesteryggen, hevet over bakken, derfor det gamle ordtaket: Vel hælbeslått, well heeled, eller mannen med de flotte hælene. Vi kjenner også igjen det engelske uttrykket ”well heeled” som betegner noe som er solid og bra laget.

Kvegdriftere, forløperne til cowboyen, eksisterte allerede så tidlig som 1767 i USA. Indianere og mexicanske ryttere ble betalt av franske misjonærer for å gjete kveg i California. Det kan nok være at støvlene og sporene til de meksikanske vaqueros og charros kan ha hatt en viss innflytelse på utseendet, ettersom de hadde lang erfaring i bearbeiding av lær, men det vet vi ikke med sikkerhet. I Texas dukket imidlertid kvegrancher opp rundt 1820. Likevel slo ikke den legendariske cowboy og hans livsstil rot før våren 1867, samtidig med at den transkontinentale jernbanen nådde Abilene, i staten Kansas. Denne jernbanen er forøvrig ikke fullført den dag i dag.

En 29 år gammel kveghandler ved navn Joe McCoy, kjøpte en stor del av områdene rundt Abilene for 4250$. Han averterte etter ryttere for å drive Longhorn-kveg opp det åpne terrenget frem til jernbanens foreløpige endepunkt i Kansas. Lønna var 40$ per person, noe som var ca ti ganger høyere enn vanlig den gangen. Ikke noe rart at menigmann så opp til disse tøffe og pengesterke gutta. På slutten av sommeren 1867, gikk flokker på 3000 dyr og mer i området rundt Crisholm Trail. Biff-industrien var etablert, og McCoy var den første kvegbaronen. Hvis man absolutt må sette et fødselsår for cowboy boots - må det bli året 1867.

I tiden rundt den amerikanske borgerkrigen brukte cowboys sko etter hva som fantes for hånden, hva de hadde råd til, eller uniform sko fra borgerkrigen. Fotografier av kvegfolk fra denne perioden viser at de brukte et temmelig tilfeldig utvalg av klær og skotøy. Alle typer høye støvler ble brukt. En gjenganger er den såkalte Wellington-støvelen, en britisk støvel man startet å produsere i 1810. Den er oppkalt etter Arthur Wellsley, som ble Lord Wellington Den Første, etter at han beseiret Napoleon ved Waterloo.

Wellington-støvelen er vanligvis beskrevet som en enkel sort, noen ganger brun, støvel med sidesømmer, "pull on-stropper" øverst på skaftet og en ca 2,5 cm høy, rett hæl. Tåen var rundet eller butt. Den var vanligvis ikke utstyrt med pyntesømmer. Toppen av skaftet var enten rett eller litt forhøyet foran. Wellington-støvlene var generelle arbeidssko med design innflytelse fra britiske innvandrere.

Wild Bill Hicock in Wellington - Billy the Kid in Hessian boots

På denne tiden brukte mange cowboys også såkalte Hessian-støvler. Dette var en noe lavere type, som sluttet rett under kneet, og med toppen av skaftet formet som en V foran. Støvelen dukket opp i England rundt 1785. De ble brukt av motebevisste tyskere, og skulle imitere utseendet på fottøyet til soldater fra Hesse. Siden soldater fra Hesse kjempet i den amerikanske frigjøringskrigen, ble denne skotypen faktisk populær før den tidligere nevnte Wellington-støvelen. Noen av Hessian-støvlene var pyntet med et silke- eller skinnbånd, som hang ned foran i V’en fra toppen av skaftet. Denne detaljen var ikke populær blant cowboys, men på uniformstøvlene til amerikanske college- og skolemusikk-korps ser vi denne pynten den dag i dag.

Rundt 1870 kombinerte skomakeren John Cubine, fra Coffeyville i Kansas, designen til Wellington og militærstilen, til det som i dag kalles Coffeyvillestilen. De karakteristiske trekkene til denne stilen, var at de ikke skilte på høyre- og venstresko. De var laget av fettet randlær, med den ru siden utover. De var vanligvis sort av farge, med pull on-straps øverst på skaftet. Tåen var butt, men svakt rundet. Noen ganger var fremre del av skoen i en annen farge, gjerne brun eller mørk rød. Fremre del av skoen var markert oppoverbøyd. Gamle fakturaer fra skomakere på den tiden beskriver dessuten at Coffeyville-støvler laget for Texas cowboys ble utsmykket med en stjerne (Lone Star=Texas) på fremre del av foten. Det er ingen grunn til å trekke dette i tvil, siden Texas cowboys satte Lone Stars på hva det skulle være. Det er imidlertid ikke bevart noen cowboy boots fra den tiden. Her er utdrag fra en avisartikkel i 1860 årene som beskriver Lone Star-emblemet i kvegbyene:

Over alt skinte The Lone Star for Texas Cowboyen. Hvor enn han går og uansett hva han gjør, bruker han ikke penger eller krefter på mennesker eller arbeidsgivere som ikke kjenner emblemet til hans hjemstat. I byer som New Sharon vil man derfor se stjernen på de forskjelligste steder. Fra det store, hvite malt på hotellfasaden, og ned til den lille rosa silkestjernen brodert på cowboyens lommetørkle.

Utover i 1860- og 70-årene førte variasjoner over stilene Wellington/militær/Coffeyville, sammen med individuelle variasjoner, til hundrevis av forskjellige støvledesign. I løpet av disse årene ble det også iblandet trekk fra europeiske militær-rytterstøvler. Variasjonene i hælhøyde og skaftehøyde varierte stort. Tåstilen var som oftest rund eller butt, og kunne være helt opp til 3 inches bred helt fremme. Utsmykninger på skaft for dekorasjon/pynt var uvanlig, og roser, rynker eller "toe bugs" foran på tåen var helt ukjent.

Men la oss ta livet av en myte med en gang: Etter grundig gjennomgang av tusenvis av gamle bilder fra den tiden, har man aldri sett ett eneste par cowboy boots med skikkelig spiss tå. Selvfølgelig kan man ikke si 100 % sikkert at det aldri var laget noe slikt, men ingen slike par fra perioden er bevart eller avbildet. Alle cowboy boots, som enten er bevart eller avbildet fra 1860 og opp til 1930-tallet, har medium til bred avrundet tå, eller butt tå. I 1940-årene tilsa designtrendene strømlinjeformet og glatt form på det meste. Eksempler på dette, er biler fra den tiden og tegneserier som Lyn Gordon. Først i 40-årene smalnet tåen inn.

Den helt spisse "myggjagertåen" som enkelte kaller den, kom ikke før på slutten av 1950-tallet, og ble frem til slutten av 70-tallet, det mest typiske designtrekk på cowboy boots i forhold til andre skotyper. Og takk og pris for det. Det er jo slik vi vil ha de. Eller?

I 1870 var det registrert 121 skomakere i Kansas og 98 i Texas. Brorparten lagde mange skotyper i tillegg til støvler for cowboys. Bilder, avisannonser, fortellinger, og dagbøker fra den tiden forteller imidlertid at flere av skomakerne spesialiserte seg på støvler for cowboys og ranchere (rancher = kvegbonde / farmer = kornbonde). Rundt 1880 ble en mer karakteristisk støvel lansert. Den bestod hovedsakelig av fire deler og et såkalt ovnsrør-skaft, som betyr at fronten og baksiden av skaftet er like høyt. Enkle pyntesømmer var ganske vanlig, og høye hæler ble mer og mer populært.

Av hensyn til den evigvarende diskusjonen mellom Kansas og Texas om hvor det første par cowboy boots ble laget, hvem som lager flest, og hvem som lager de beste, er svaret; ingen. Hypotesen om at cowboyene hevet lønningsposen sin ved endestasjonen til jernbanen i Kansas, og derfor hadde penger til å få laget seg et par støvler akkurat der, forblir en hypotese. En annen hypotese er at når arbeidsfolkene kom til nærmeste by, med tilhørende fristelser, var et par nye sko det siste de tenkte på. Akkurat som alle andre som reiser vekk for å jobbe, virker det mer trolig at cowboyene ordnet seg med brukbart arbeidstøy/sko før de dro på jobb. At det var flere skomakere og salmakere i Kansas enn i Texas, skyldes like mye det faktum at det bodde langt flere mennesker der.

Historiske fakta viser uansett at de mest innflytelsesrike støvelmakerne i Texas og Kansas før 1900 hovedsakelig var av britisk og tysk herkomst. Italienske skomakere, som Tony Lama og Lucchese-familien, lagde ikke støvler før etter århundreskiftet. Skomakerne i Midtvesten var spredt over et stort område, men likevel er det klart at Charles Hyer, hos Hyer Brothers i Olathe, Kansas og "Big Daddy Joe" Justin hos Justin Boots i Spanish Fort, Texas, var de to dominerende cowboy-bootsmakerne i 1880-årene.

Borgerkrigen var slutt, og et helt nytt og endret etterkrigs-USA vokste frem på denne tiden. Innvandringen var massiv og urbane industrisamfunn vokste frem og endret landet på mange måter. En av de eldste støvelmakerne, H. Dean Hyer i C. H. Hyer & Sons, etablert i 1874, beskrev sine tidlige kunder slik: "Vi vet utmerket godt at vi solgte støvler til mange mennesker uten annen forbindelse med kvegindustrien enn at de bodde i et område hvor dette var hovednæringen. I 1870 kunne omtrent alle ri på hest. Derfor var det ikke unaturlig at US Marshals, skogsarbeidere, gamblere og andre kjøpte seg et par høye støvler."

Allerede på slutten av 1880-årene mimret folk om den svundne tiden man kalte "The Old West". Ved århundreskiftet eksisterte fortsatt cowboyen, et yrke som hadde endret seg lite eller ingenting siden 1860. Cowboyens villmarksliv med kvegflokken på øde slettelandskap var fjernt fra steinbelagte bygater og plankefortau. Cowboyene var fortsatt ute. I stekende sol, høljregn, snø, sørpe, gjørme og hva ellers naturen hadde å by på. Cowboyens beste venner var hesten, salen, lassoen, hatten, et knitrende bål å varme ømme hender og føtter mot, og ikke minst, hans boots.

De åpne områdene i Midtvesten ble bebygd, og jernbanen hadde etter hvert blitt et spindelvev som bandt sammen utkantene. Cowboyen hadde fortsatt en jobb å gjøre, men nå var det inne på enorme rancher eller regulære kvegbedrifter. Det var ofte lange rideturer til nærmeste by, gjerne flere hundre kilometer. I 1880-årene etablerte Justin og Hyer postordrebutikker langs kvegrutene, for å reklamere for sine boots og avhjelpe de lange avstandene. Nå kunne man få levert boots ute på ranchene, og dermed slippe slitsomme reiser til nærmeste by. Ja, nå kunne alle ta - noe de likte og satte pris på - i eget øyesyn. De kunne se hvilke typer det var å velge i og selv bestemme. I de tidlige postordrekatalogene varierte prisene på støvler fra 3 til 25$, men de fleste spanderte max 12$. I 1896 vedtok Kongressen at det skulle være fri postlevering i utkantstrøk. Dette hjalp betraktelig på postordresalget. Ordningen ble ytterligere forbedret og forenklet i 1911.

Ikke noe annet fottøy i 1890-årene beskyttet brukeren like bra som et par høye boots. Man holdt seg tørr og varm, samtidig som de beskyttet bena mot torner, greiner, stein og slanger. Endringer og forbedringer skjedde stadig, enten i form av motefenomen, eller som en faktisk forbedring. Hælhøyden gikk fra lav til høy, og tilbake igjen. Tåvidden varierte mellom rund og butt. Noen såler var tykke, andre var tynne. Risten var enten ren eller dekorert med annen farge og/eller sømmer kalt rosetter eller "bugs" (insekt). Endringene kom som følge av kundens ønske, skomakerens fantasi, eller for å forbedre komfort eller sikkerhet. Resultatet ble uansett et perfeksjonert redskap for føtter som ble brukt på cowboyvis.

Dersom en cowboy hadde råd, ville han alltid kjøpe håndlagde boots nøyaktig tilpasset hans føtter. Siste sort var second hand eller brukte boots. Det var vanskelig å si hva som var mest ydmykende, å gå må med boots sydd til andre eller de gnagsårene man fikk av disse. Således utviklet det seg noe - i tillegg til folklore. Nemlig «bootlore» eller kanskje «footlore».

En av de aller første måter å dekorere støvlene på, var den såkalte tå-rynken, en søm på tvers av skoen rett over tærne. Hyer var muligens ikke først, men i deres katalog fra 1903 var dette et standard tilleggsvalg, hvis man skulle få sydd seg et par. Man har ikke klart å spore opprinnelsen til tå-utsmykning, men rundt 1915 hadde de aller fleste skomakere sin egen utsmykning. Da hadde det, i tillegg til rynken, kommet et elegant mønster, gjerne i form av en blomst eller et par stiliserte insektvinger, individuelt for hver skomaker. Dette designtrekket eksisterer jo fortsatt på de aller fleste støvler, både fabrikklagde og håndlagde.

Etter filmindustriens suksess med westernfilmer hadde støvlene sin storhetstid. På 20- og 30-tallet ble legendene i det Ville Vesten holdt i live ved tallrike westernserier og filmer. Helter som Tim Mc Coy, William S. Hart, Bronco Billy, Jack Hoxie, Buck Jones, Tom Mix og mange fler, var tøffinger som ikke for alt i verden ville vise seg uten sine boots på. Nei, ingen av disse tøffe «hombres», ville ofret livet sitt - uten cowboy bootsene sine på. Filmheltene var utslagsgivende for alt-er-lov-stilen fra denne perioden, som vel gikk vesentlig mer på utseende enn funksjon.

Disse Hollywood idolene endret boots fra noe hverdagslig og trivielt, til noe eksotisk og spennende og ble samtidig springbrettet bra fashion til funksjon eller bruk, og gjorde at boots ble tillatt til bruk, sammen med hva det skulle være. Mange av de stappet buksene ned i støvlene, slik at alle kunne se de kunstneriske utførelsene. Våre besteforeldre eller oldeforeldres drømmeverden, som ble realisert via film og radio, gjorde at bootsene også fikk sitt inntog i Norge og alle andre land. Ennå finnes det boots som står på loft og i kjeller som minner fra den tid. De er blitt en del av følelseslivet og hjertet til den enkelte bruker. Og du kaster ikke følelseslivet ditt?

Mer enn noen annen filmstjerne hadde Tom Mix (bildet) stor innflytelse på westernmoten for den jevne mann og kvinne, både når det gjelder klær og boots. Tom Mix tok seg godt ut i sine høyhælte boots, utstyrt med pyntede sporer. Han var en Johnny Depp-drømmemann av sin tid. Da Mix døde i en bilulykke 12. oktober 1940, hadde han på seg sine sorte boots, med tå-utsmykning i rød, hvit og blå silketråd. Tom Mix var stuntmann, filmstjerne og hestevant cowboy med stor "C".

Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre fikk sin verden av drømmer oppfylt via westernfilmer og radio, noe som gjorde cowboy boots svært populære over hele verden - ja selv i Norge. Selv den dag i dag finnes det mange gamle cowboy boots på loft eller i kjeller, noe som bringer frem varme minner i fra den tiden. De har blitt en betydelig del av ditt følelsesliv og har til og med en plass i ditt hjerte, og du kaster ikke hjerte ditt eller sletter følelseslivet ditt - gjør du vel?

I løpet av de neste 25 årene ble bootsdesignen stadig mer omfattende, intrikat og fargerik. De aller fleste boots var innbyrdes speilvendte duplikater. Utsiden av skoen var speilvendt lik innsiden. Nyere utsmykningene, hentet fra blomster, løv, tulipaner, roser, insekter og flammer, fikk nye skarpere farger og fargekombinasjoner. Det var sydde tegninger av edderkoppnett, kveg, kaktuser, flygende ørn, hester, hestesko, oljepumper, spillkort, sommerfugler, trær osv., i en endeløs variasjon. Disse erstattet raskt de innsydde utsmykningene fra 20- og 30-tallet.

I etterkrigsårene var underholdning en viktig avveksling for krigstrette amerikanere. Det ble slutt på gammeldagse Wild West-show, og de gamle ranchene og deres rodeo-stevner ble nå organisert som regulære idrettsarenaer, tilpasset et mer urbant publikum. Dette var showbusiness, hvor stil og farger på klær og sko måtte overdrives for å bli lagt merke til av publikum på tribunene. Boots med en enkel innsydd stjerne, blomster eller hestesko, ble nå ansett som gammeldags. Fenomenet Rodeo-show, sammen med entertainere som Gene Autry, Roy Rogers og Dale Evans, var høyeste mote i tiden og appellerte til folk flest. Det ble ytterligere forsterket av Nashville og countrymusikken som vokste fram samtidig. Cowboy boots var største mote. Alle gikk med det, gammel som ung, rik som fattig, i alle yrker, over alt.

"The Big Five" - De fem store bootsfabrikkene; Justin, Tony Lama, Nocona, Hyer og Acme, produserte på spreng. Millioner av par med boots ble laget i denne første store motebølgen for cowboystilen.

Når man ser tilbake, er det nok riktig å se på perioden 1940 til 1965 som gullalderen for boots. I denne perioden skjedde en rivende utvikling. Skomakerne flyttet stadig grensene i forhold til fantasi og faglige kunnskaper. Klær og sko i westernstil ble brukt av mennesker på tvers av alle inntektsnivåer, alder, bosted osv. Boots ble laget i en uendelig variasjon av stil, farger og skinntyper, som var utenkelig bare en generasjon tidligere.

I 1960-årene konkurrerte John Wayne med The Beatles om ungdommens oppmerksomhet. Det virket som westernhelter og westernstilen fikk et tilbakeslag for en periode. Boots’ene ble igjen mer konservative, og det eneste som var igjen fra den overdådige stilen var den smale butte og den helt spisse tåen. Hælene ble lavere og utsmykningene i lyse skarpe farger ble ikke lenger etterspurt. Boots-industrien var utbrent som moteklassiker på slutten av 60-tallet. Så kom 70-tallet med mokasinskodde hippier …

70-tallet gikk sin gang gjennom historien uten store endringer i designen. Tåen var hovedsaklig fortsatt spiss. Innflytelse fra fritidsdresser og polyester gjorde at garveriene eksperimenterte for å tilpasse seg de skarpe, rare fargene og fargeovergangene som var på en del tøy.

Urban Cowboys

... og senere kom Retro Boots

I 1980 kom filmen Urban Cowboy, med John Travolta i hovedrollen. Samtidig utgav forfatteren Sandra Kauffmann i USA boken "Cowboy Catalog book", en bok som egentlig var en moteinstruks om hvordan bymennesker kunne tilpasse western boots til mer urbane antrekk. Produsentene fikk enorm pågang, og salget av boots føk nok engang til værs. Ordrebøkene var fulle for flere år fremover. Utover på 80-tallet var det flere bokutgivelser i USA om western boots. Noen med et historisk perspektiv, andre mer fra et designmessig ståsted. På denne måten ble western boots alminneliggjort og introdusert for stadig nye kjøpegrupper. Men som alle andre cowboy’s forsvant "The Urban Cowboy", med sine pastellfergede boots, inn i solnedgangen rundt 1985. Pastellfarger var definitivt ute. Pendelen svingte motsatt vei igjen.

Med filmen "Silverado" og Tom Cruise i "Top Gun", kom den nye trenden: Retro boots. Nå skulle bootsene se ut som om de var laget i 1890; Naturfargede med lite pynt, enkle, men likevel umiskjennelig western boots. Denne stilretningen har så langt ikke blitt avløst. Tvert imot har den videreutviklet seg, blant annet med det vi her hjemme kaller MC-boots, med seletøy, butt tå, og en hæl som ikke går innover. Med unntak av seletøyet, som ikke har noen misjon på disse skoene, er MC-bootsene på mange måter mer autentiske cowboy arbeidssko fra 1880-årene, enn de mer tradisjonelle western boots’ene.

Et nytt Millenium ...

men fortsatt den samme Cowboy

I 2005 fikk vi filmen Brokeback Mountain basert på E. Annie Proulx's fortelling om et forbudt og hemmelighetsfull kjærlighetsforhold mellom to cowboyer og deres liv over flere år. Heath Ledger og Jake Gyllenhaal gjorde en fremragende jobb og ble belønnet med 3 Oscar, 78 andre utmerkelser og 64 nominasjoner over hele verden. Filmen ble også nominert til den norske Amandaprisen som beste utenlandske spillefilm.

I likhet med moter innen klær, er også moten innen western boots etter årtusenskiftet først og fremst preget av mangfold. Alt er tillatt og du kan kombinere hva du vil. I boots-butikker finner man superspisse boots med masse utsmykning, side om side med ensfargede sorte ”old style” boots. Så hvis noen trodde western boots’ene var døde, så er de på langt nær ikke det. Selv om vanlige norske skobutikker ikke fører western boots, finnes det heldigvis en verden utenfor! Du skal ikke lenger enn til Sverige og Danmark. Nederst på siden finner du linker til flere nettbutikker.

Vanligvis tenker folk flest på Amerika når det kommer til cowboy boots, men som vi ser har støvler alltid vært populære over hele verden, også i Europa. Spania og Sendra begynte å produsere ekte cowboy boots allerede i 1913 og finnes nå i nesten alle land. Ja selv i Amerika er de nå et av de aller mest populære og beste kvalitetsmerker innen boots.

Hva er det alle disse kjendisene gjør med oss?

De berører noe i vår sjel og i vårt hjerte. Alle liker vi å bli assosiert med de sterke og tøffe - og hva er selve varemerket til en røff og tøff cowboy? Jo deres kule, stilige og alltid moteriktige boots! De var rett og slett en del av kroppen deres, og man kunne aldri se en cowboy uten boots på. De kunne hverken leve eller fungere uten. Uansett om de lå i badekaret eller i sengen med en pen jente, hadde de alltid bootsene på. Ja de var noen virkelige tøffinger disse cowboyene - alle barn og unge menns drøm, og hvem liker ikke å få sine drømmer oppfylt? Ja å være minst lik tøff og kjekk! Det er forunderlig; men det vi en gang har tatt inn i våre hjerter, forblir alltid i våre hjerter. Er man boots fan - forblir man alltid boots fan - uansett alder! Ja, folk som er hekta på Cowboy Boots ...

Produksjon

På grunn av alle de forskjellige deler eller komponenter som et par boots består av, er det en komplisert prosess å lage skikkelige boots. I dag blir de fleste boots laget i fabrikker med strenge kvalitetskrav. I alle fall alle de kjente merkevarene som Sendra (ISO 900 sertifisert), Sancho, Tony Mora, Buffalo osv. Og de lages i utallige varianter samt i alle typer skinn, fra kuskinn til alligator, struts, kenguru og kobra. Hvert enkelt skinn til sitt bruk og med sitt særegne utseende.

For å kunne lage et par skikkelige cowboy boots må fabrikanten ha mange forskjellige avdelinger som har spesialisert seg på hver sin unike del av et par boots. Ved avdeling for tilskjæring blir først skinnet eller læret behandlet, skjært til og eventuelt delt. Dette materialet blir så sendt til avdeling for tilpassning, der alle delene til et par boots blir samlet. Og under prosessen blir hvert par boots sendt til en fancy digitalt styrt sømavdeling, hvor intrikate design og mønstre blir sydd på hvert enkelt støveskaft og overlær. Dette er avdelingen hvor hver enkelt boots får sitt særegne preg og sitt unike mønster. I de siste avdelingene får bootsene på de karakteristiske hælene, den siste finpuss og tilpassning for å se perfekte ut, før de blir skipet ut til hele verden.

Anskaffelse

Det første du skal gjøre når du tenker på å anskaffe deg et par boots, er hva du skal bruke de til. Hverdag, fest, fritid eller bare til å vise deg frem i (showing off). Sist nevnte vil kanskje gjøre at du velger litt mer eksotiske boots. Bruken vil således hjelpe deg til å bestemme hvilket materiale du ønsker. Og så må du tenke over hvor mye du er villig til å betale. Utvalget av boots og forhandlere er veldig stort på verdensbasis. Enkleste måten å skaffe seg et par på i dagens samfunn, er å bestille online. Velg en kjent webside og en kjent merkevare. Til slutt. Alle burde kanskje overveie å kjøpe to par boots. Et par til hverdags og et par til lek eller til å ta seg ut i.

Som sagt, kan kjøp av et par stilige boots være ganske enkelt, uansett om du er den tradisjonelle cowboyen eller om du er den moderne «urbane» cowboy, så finner du alltid et par som passer. Du finner par som går utmerket til alle typer klær. Ja selv til dresser for herrer og kjoler til damer. Boots kan være prikken over i’en, til et hvert antrekk, enten du er ung eller gammel, på landet, i byen eller hvor som helst ellers. Boots er ikke bare praktiske eller funksjonelle. De er også en inspirasjon for mang en kunstart. Boots blir brukt av kunstnere og i malerier, litteratur og poesi. Mulighetene er utallige.

Per i dag er det nesten umulig i Amerika, bootsenes hjemland, å oppdrive en eneste skobutikk som ikke har boots av forskjellige slag i sitt sortiment. Ønsket modell, stil, farge, søm, materiale – alt er mulig og oppdrive. Fortsatt kan man få skreddersydde boots, personifisert spesielt til deg. Boots – er og blir det største symbolet på amerikansk individualisme – nemlig cowboyen. Han som aldri ville dø uten sine boots på.

LYKKE TIL MED DINE NYE SENDRA BOOTS!

Vi håper at du er en av de som med stolthet, vil føre våre foreldres, besteforeldres, oldeforeldres og kanskje tippoleforeldres arv og tradisjoner, videre til de kommende generasjoner. Og husk at skikkelige cowboy boots finnes til folk i alle aldere, barn som voksne, til begge kjønn, til enhver anledning, til et hvert antrekk og i noe for enhver smak. Ikke nok med det: Brukere av riktige cowboy boots, får alltid en mer stolt og rank kroppsholdning enn andre mennesker. Dette sørger de unike hælene for.

Når du førstes har kjøpt deg  et par skikkelige cowboy boots, og de er av et velrennomert merke,  vil jeg råde deg  til å  stelle dem skikkelig.      Steller du de korrekt vil de holde i mange år fremover.

Kilder: Sendra Boots, These Boots are made for Walking, Your Cowboy Boots UK, The Cowboy’s Boots by Richard W. Slatta, Cowboys of the Americas, Tyler Beard, Sancho Boots and Herresalongen by Ståle Giverhaug.