Prehistory

NORDIC OR SCANDINAVIAN COMMUNITY BEFORE THE VIKING AGE

UNDER CONSTRUKTION

Norden er et geografisk område som utgjøres av de nordeuropeiske landene Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Dette innbefatter også de danske selvstyrte områdene Grønland og Færøyene, samt det finske selvstyrte området Åland. Av disse landene er det Norge, Sverige og Danmark som utgjør Skandinavia. Dette er navn på kongedømmer som var totalt ukjente under vikingetiden. Den gangen besto Skandinavia for det meste av bønder, samt et mylder av små riker som ble styrt av høvdinger eller småkonger.

Skaninavia

Vikingtiden i Norden er en betegnelse på tidsrommet fra ca. 793–1100 (sein jernalder og tidlig middelalder). Perioden har fått navn etter vikingferdene. Det første offisielt kjente vikingangrepet ble foretatt mot klosteret Lindisfarne i Nord-England i 793. Den tradisjonelle oppfatningen har vært at vikingaktiviteten i vest var spesielt preget av plyndring, mens vikingferdene østover i langt høyere grad var handelsferder. Nyere forskning har modifisert dette synet betraktelig.

 

I århundrene før vikingtiden var havgående fartøyer blitt utviklet. Et særtrekk ved det vi i dag kaller vikingskipene var at kjølen stakk svært grunt, slik at skipene ikke var avhengige av havner, men kunne bli trukket opp på strendene. En annen og trolig vel så viktig grunn til at vikingene kunne operere relativt fritt langs strender og elver, var den svake politiske organiseringen i mange europeiske stater. På de britiske øyene fantes ennå ikke noe samlet angelsaksisk rike, og irer og slavere hadde en meget svak politisk organisasjon.

STYRESETT OG POLITIKK

Skandinavia besto som sagt av et utall små-riker ved inngangen til vikingetiden. Noen av høvdingene eller småkongene samarbeidet, mens andre sloss imot hverandre. På det europeiske kontinentet var det Karl den Store som dominerte verdensbildet, men sist på 700-tallet endret maktbalansen seg. Karl den Store stod på vaklende og fallende føtter, samtidig som de skandinaviske småkongene hadde bygd seg opp og akkumulert nok overskudd til å slå tilbake. Samtidig hadde de nå vikingskipene, sin tids stjernevåpen, et våpen vikingene visste å utnytte til det fulle.

 

En annen stor forskjell var at allerede i 312 hadde keiser Konstantin den Store latt seg kristne med det resultat at paven og de geistlige bestemte mer og mer. De var umåtelig maktsyke og pengegriske, og var uten noen former for skrupler. Gjorde ikke folk som de ville, ja så truet de deg med et evig liv i et brennende helvete fylt med ild og svovel. Men det gjaldt ikke dem selv. Selv levde de et liv i sus og dus. Alle kjenner jo til Europas svarteste og mest dyste periode Middelalderen, det aller meste iscenesatt direkte eller indirekte av kirken.

Var det noe rart at skandinavene ikke ønsket å la seg kristne.

ÆTTEN ELLER SLEKTEN VAR DET VIKTIGSTE I SAMFUNNET

Vikingfamilie

Forholdet til ætten og ættens medlemmer var noe man tok hensyn til. De måtte man hjelpe uansett. Sagaene er fulle av fortellinger om ætter som forsvarer sine egne, også om disse var ansvarlige for grove forbrytelser. Ætten kunne gjerne mislike personen som var ansvarlig for forbrytelsen, men allikevel føle seg forpliktet til å tre støttende til. Det spilte ingen rolle om det var rett eller galt. Ætten var én for alle og alle for én.

 

Ofte ble oppgjør i feider løst med blodhevn eller betaling av bøter, og det var heller sjelden at noen offentlig instans kom inn i bildet ved rettsoppgjør. De fleste sakene ble gjort opp mann mot mann, ætt mot ætt.

 

Æren var uten tvil det norrøne samfunnets høyeste verdi, og det var samfunnet som fortalte en hva en var verdt. Det er få tegn som viser at nordboerne var i stand til å danne seg forestillinger om at mennesker kunne eie indre, skjulte egenskaper av verdier. Om en ikke var kar for å vise hvem han var, så var han slett ikke noen kar i det hele tatt. Det var altså viktig å bevare sin ære, og de sloss gjerne der det gikk på æren løs. Ærekrenkelse måtte bli besvart.

 

I samfunnet ble dette sett på som et uttrykk for solidaritet. Fra Gulatingsloven kan vi se hvordan dette kommer til uttrykk: Der heter det at den som tre ganger har unnlatt å hevne en krenkelse, har mistet hva vi kan kalle borgerlige rettigheter og all medborgerlig aktelse. Dette betyr at samfunnet følte at hevnen var en nødvendig bestanddel av dets orden.

 

Men over ætten dersom du ikke tilhørte en høvding eller en småkonge som regjerte over større områder, ja så måtte du innrette deg etter disse. Det fantes ingen skriflige avtaler, kun muntlige, og så lenge du fulgte de, ja så var alt i orden.

 

Tidens ættesamfunn var et rangsamfunn. Kjernegruppen i et slikt samfunn var menn som stammet direkte fra ættefaren. Ættene gjorde krav på naturressursene innen sitt eget område og ga sine ættemedlemmer adgang til det de trengte til livets opphold.

 

I dette rangsamfunnet ble man født til status. All makt var arvelig, men arbeidsdelingen var beskjeden. Også høvdinger arbeidet. Arbeidet ble fordelt etter kjønn og alder. Øverst i vikingtidens ættesamfunn fant man høvdingene, mens de ufrie trellene var av den laveste rang.

TRELLER ELLER SLAVER

The Viking social Classes

En trell (norrøn: þræll) var en norrøn betegnelse på slaver eller livegne i skandinaviske land. Treller var blant de laveste samfunnslagene i de skandinaviske samfunn, og drev som oftest med ufaglært og tungt arbeid.

 

Under vikingetiden reiste og plyndret norrøne og vikinger på tvers av Europa; de fanget ofte mennesker fra militært underlegne folkeslag, men tok flest treller i plyndringstokt på de britiske øyer. Trellene var hovedsakelig fra Vest-Europa, derav mange frankere, angelsaksere og keltere. Mange irer og skotter ble brukt i ekspedisjoner for å befolke Island. Norrøne tok også tyske, baltiske, slaviske og latinske slaver. Vikinger holdt noen av disse trellene som tjenere, men solgte de flest slaver på de europeiske, bysantinske og islamske markeder.

 

Vikingslavehandelen forsvant gradvis på slutten av 1000-tallet, da vikingene bosatte seg i europeiske områder de en gang plyndret. De konverterte livegner til kristendom, og ble en del av den lokale befolkningen. Trellsystemet ble avskaffet midt på 1300-tallet i Skandinavia.

NORRØN MYTOLOGI ELLER KRISTEN TRO

Åsatroen eller gudetroen (entallsform Ås (norr. áss), flertallsform Æser (norr. æsir), en polyteistisk tro, det vil si at den har mange guder), var også en viktig del av samfunnet, men de typiske nordiske naturreligionene kan en med rett kalle amoralske i den forstand at moralen ikke hører inn under deres felt i motsetning til i kristendommen. Gudenes hovedrolle er å yte hjelp, først og fremst med å fremme grøden og fruktbarheten hos dyr og mennesker.

 

De mellommenneskelige forholdene angår ikke de guddommelige maktene. Gudene moraliserer ikke og fordømmer ikke, og de er ikke moralske inspirasjonskilder for menneskene. Gudene har makt, men de opptrer ikke som dommere overfor menneskene, de stiller heller ingen andre krav til menneskene enn at de bloter til dem og respekter deres helligdommer.

 

Kristendommen var det de færreste som hadde hørt om. Dessuten var den både fryktinngytende og avskrekkende med sitt brennende helvete. Dessuten hadde noen hørt om hvordan kristendommen ble innført. Franker kongen Karl den Store, for eksempel, hogg hodet av 4.500 saksere på bare én dag - etter først å ha døpt dem til den kristne tro, slik at sjelene deres kunne finne frelses. Fristet dette skandinavene?

Guden Tor

Tor med hammeren framstilt av Mårten Eskil Winge i hans maleri Tors strid med jättarna fra 1872

HVORDAN SKANDINAVENE SÅ PÅ HOMOFILI

Før kristendommen fikk fotfeste i Skandinavia, ble ikke homofili sett på som en synd eller noe straffbart. Lover og sagatekster viser imidlertid at datiden så svært forskjellig på den aktive og den passive parten i et parforhold, ja det vil si dersom akten ble observert av øyenvitner, men som oftest gjaldt "fortielsens lov" og man brakte det ganske enkelt ikke videre.

 

Ergo var det var ikke skamfullt å være sammen med en annen mann så lenge man var den mandige og aktive parten. Dette var nok årsaken til at det ofte var treller eller slaver som ble den passive parten ettersom de ikke hadde noen ære å forsvare.

En mann som underkastet seg en annen mann, ble nemlig ikke ansett for å være en ordentlig mann. Dette var nok også en viktig årsak til at vikingene voldtok både menn og kvinner på sine plyndringstokter. Kvinner for å forplante seg, og menn for å ydmyke de, samt å vise de hvem som var den sterkeste og ikke minst hvem som var seierherre.

Ifølge de islandske lovsamlingene var det en dødelig fornærmelse hvis man anklaget en annen mann for å være feminin, umandig eller "rargr", noe som kunne tilsvare den passive parten i et homofilt forhold. Den fornærmede hadde derfor både lov og rett til å utfordre provokatøren til holmgang og tvekamp med døden til følge for å gjenopprette sin ære.

Vi ser med andre ord at begrepet er knyttet til passiv, mottagende homoseksualitet. Det var overhodet ikke noe problem å være den aktive parten. Heller vert imot.

Det vi kan lese ut av dette er at det er ikke homoseksualiteten som sådan som er problemet, nei det er underdanigheten, svakteten og æresløsheten som ligger innbyd. På den annen side hadde man en anledning til å bevise det motsatte ved holmgang. En grei sikkerhetsventil.

 

Homofobi og trakassering var noe som kom sydrfa med den "gode, kjærlige og barmhjertige" kristendommen, trass i at et utall paver og geistlige, keisere og kongelige selv har vært homofile opp igjennom tidene.

 

Som et sidespor kan nevnes at pave Benedict IX er den som er kjent for å ha bygget om Vatikanet til et lukseriøst mannlig bordell der han selv moret seg mesterlig.

 

Pave Julius II grunnla Pavens Sveitsergarde. Mange tror at han grunnla den på grunn av sikkerhet, pomp og prakt. Sannheten er at han grunnla den for å skjule alle sine mannlige elskere. Sveitsergarden ble rett og slett et pavelig homofilt paradis på jord for ham og hans homofile sexuelt trengende kardinaler, noe de har oppretthold til den dag i da.

 

For å finansiere sin ville livsstil innførte han avlatshandel og uttrykket: Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer. Noe du kanskje ikke visste, var at man også kunne kjøpe avlat for noe galt man senere hadde tenkt å begå. Ordningen gav store inntekter til paven.

 

Gode forbilder kirken har gitt oss å følge.

Edsavleggelse for paven
Husk avtalen i kveld

NORRØNT - SPRÅKET VIKINGENE SNAKKET

På 1100-tallet fastslo den islandske lovsamlingen Grågås at alle nordiske folkeslag snakket samme språk - nemlig "dansk tunge". Historikerne vet imidlertid i dag at språket varierte i de forskjellige landene. Danskene og svenskene snakket dialekten østnordisk, mens folk i Norge brukte den vestnordiske varianten.

 

Rundt år 1000 var norrønt det mest utbredte europeiske språket - fra Vinland i Amerika til Volga i Russland. Men etter hvert som skandinavenes makt ble svekket, mistet språket sin kraft. I stedet begynte språk fra sørligere land å påvirke skandinavene. Med tiden utviklet språkene seg til dagens varianter, som ikke har mye felles med vikingenes.

 

Bare på Island blir det i dag snakket et språk som minner om vikingenes talemål. På grunn av øyas beliggenhet i den nordlige delen av Atlanterhavet, har ikke islandsk vært utsatt for like mye ytre påvirkning som norsk, dansk og svensk. Dagens islendinger vil dermed kunne lese og forstå en norrøn tekst fordi den i stor grad minner om dagens islandsk både når det gjelder stavemåte, ordstilling og ordenes betydning.

 

Likevel viser det seg at dypt inne i de svenske skogene i Dalarna ligger det en plass som heter Älvdalen og hvor om lag 2500 mennesker snakker älvdalsk. Et språk som sies å være nesten identisk med det de snakket rundt vikingetiden.

 

En annen stor kuriositet er jo at et utall ord i dagens Europa, og kanskje spesielt England, stammer i fra vikingene. Vikingene reiste i både austerled og vesterled og fikk seg frende, eller venner som vi sier i dag. Skandinavene bruker sjelden ordet frende lenger, men derimot bruker engelskmennene det flittig når de sier "friend" og tyskerne når de sier "Freund".

 

Vikingene hadde med seg skinnposer eller små sekker av skinn som de kalte bagger (en bag) fylt med mjød (en form for øl) som var sydd igjen så ikke mjøden skulle renne ut under overfarten. Når mjøden vel var drukket, hadde bagen gjort sin nytte, og vikingene bare kastet de ifra seg på bakken. Da kom engelskmennene og plukket de opp, sprettet opp toppen, sydde på en bære- eller skulderhank og brukte de til å frakte ting i. Navnet beholdt de selv om vi nordmenn tror at en "bag" er ur-engelsk ord, men den gang ei.

 

En viking var ofte en husbond eller husbonde. Det vil si en mann som var bonde med egen eiendom, eget hus, egen familie og kanskje gjerne hadde arbeidsfolk i tillegg. Skulle du fortelle dette på engelsk, ja så ble det en lang regle. Derfor valgte de ganske enkelt å adoptere det norrøne ordet som i dag blitt til "husband" og som med tiden kun blir brukt i form av en ektefelle. Det er jo synd men slik er utviklingen.

 

Ja slik kunne man nesten holde på i det uendelige.