Vikingene

FRA FREDELIG HANDELSVIRKSOMHET TIL PLYNDRINGSTOKT SOM VIKINGER

Det er mange meninger om hva ordet "viking" betyr, men en ting vet vi: Ordet; víkingr, stammer fra det norrøne språk, språket man snakket i Norge og resten av Skandinavia på den tiden. Mest sannsynlig betyr det en mann som reiser eller ferdes til sjøs, og muligens også i betydningen av en som kjemper til sjøs. Dette er en som går i viking.

 

Vikingene var opprinnelig kjent som fredelige skandinaviske handelsmenn gjennom flere hundre år i Nordvest-Europa, men mot slutten av 700-tallet forandret de fredelige handelsseilasene seg til rene plyndringstokter. Vikingene begynte å angripe og plyndre klostre, byer, og områder langs kysten. Men hvorfor? Noen hevder det skyldes en overbefolkningsteori, andre en oppdagertrang, noen eventyrlyst og noen hevder sågar griskhet.

 

Likevel er det svært lite sannsynlig å tro at vikingene plutselig over natten ble angrepet av en så utpreget råskap og grådighet, og ble til brutale draps- og voldtektsmenn – ja at de nærmest ble besatt over natten av en såkalt galopperende råskap. På den annen side; var virkelig vikingene så ille, og hvem lærte de denne grusomme råskapen av?

 

Forskning viser nemlig at vikingene ikke overgikk sine samtidige i Europa i hverken brutalitet eller råskap. Snarere tvert imot. Franker kongen Karl den Store, for eksempel, hogg hodet av 4.500 saksere på bare én dag - etter først å ha døpt dem til den kristne tro, slik at sjelene deres kunne finne frelse. Forskjellen var bare at han gjorde sine barbariske gjerninger i Jesu Kristi navn, mens vikingene herjet på grunn av kristenfrykt og påtrykk utenfra.

 

På denne tiden var det nemlig to makt-, verdi-, retts- og trossystemer som stod opp imot hverandre. Vikingene forsvarte småkongesystemet sitt og åsatrua med Odin og Tor i spissen, mens europeerne som var svært overlegne i antall, forsøkte å kristne vikingene (hedningene) på de mest bestialske og barbariske måter. Hvis de ikke ble kristne, ja så ville de komme til et evig liv i et brennende helvete fylt med ild og svovel. Men ville de det ...

 

Ja, så var det kanskje ikke så tilfeldig at vikingene startet protestene med å plyndre klostre, men at det i første rekke var en reaksjon mot den kombinerte trusselen den franske og den kirkelige ekspansjon var mot forsvarsverkene danene (de danske vikingene) hadde reist i sør. Angrepene på klostrene var med andre ord ikke for å terrorisere stakkars vergeløse munker som kirken dyttet foran seg, men for å forsvare seg selv og sin fredelige åsatro mot en stadig mer bestialsk og barbarisk såkalt "kristen" kirke.

 

På så måte kan vi si at vikingene gikk i "god skole" ved å prøve å oppføre seg på samme måte som kristenfolket de kjempet imot. Nå var det snakk om at hensikten helliget midlet også for dem: Nemlig å beholde sin gudetro, samt å holde fred rundt seg og sitt.

 

Uansett tok det lang tid før kristningen av vikingene skulle skje. Både Norge, Sverige og Danmark hadde mange landsdeler med småkonger og høvdinger kristenfolket måtte bekjempe før de var i mål med råskapen sin:

Kristningen av Skandinavia.

 

Imens fortsatte vikingene å strømme fra Skandinavia; Danmark, Norge og Sverige og ut i verden. De seilte hele veien til Island, Grønland og Vinland eller Amerika i vest, til Russland, Svartehavet, Det Kaspiske Hav og like til Bagdad (5.000 km unna Norge) i øst, samt til Istanbul, Middelhavet og Afrika i sør.

 

På folkemunne het det etter hvert: Langs deres vei voldtok og plyndret de. De handlet, kjempet, oppdaget og erobret nye landområder. De bygget gårder, grunnla byer og små kongedømmer.

Viking
Travis Fimmel
Ung norsk viking
Travis Fimmel

VIKINGETIDEN STARTER MED ANGREPET PÅ LINDISFARNE KLOSTER I 793

Vikingtiden er en meget viktig epoke i skandinavisK historie, likevel er forskerne uenige om når vikingtiden begynte og sluttet. Historisk sett startet vikingtiden med angrepet på klosteret på Lindisfarne (Holy Island) i 793, utenfor Northumberland i England. Men den angelsaksiske krønike nevner enda et vikingraid i Dorset i år 787.

 

Vikingene lærte rask hva som var verdt å plyndre og ikke, samt på de europeiske markedene lærte de hva som kunne være ekstra innbringende. Når vikingenes langskip ble skjøvet ut fra land og vikingene la nok en brennende by bak seg, hadde de ikke bare gullsmykker og sølvmynter med om bord. I bunnen av skipet satt også levende plyndringsgods: skjelvende krigsfanger.

 

Så snart fangene var om bord og påsatt kjetting rundt halsen, ble de forvandlet fra fiender til slaver som vikingene kunne selge med stor fortjeneste. Engelske soldater, irske munker, franske kvinner og slaviske bønder ble seilt til nærmeste markedsplass og solgt til høystbydende.

Lindisfarne Kloster

A reconstruction of the Catholic abbey of Lindisfarne under the attack of the Vikings.

KRISTENDOM OG KONGEMAKT AVSLUTTER VIKINGTIDEN RUNDT ÅR 1000

Da de tre vikingkongene sloss ved Svolder, lurte vikingtidens avslutning imidlertid allerede i horisonten. Vikingenes tokt hadde begynt nettopp da den kristne kirken utvidet voldsomt i Europa med klosterbygging, kirker og misjonærer i stadig fjernere strøk.

The Battle of Svolder, at which the Jomsvikings fought with Denmark against Norway, maybe with a swap of allegiance to side with Forkbeard's advantage, of his 400 ships to Tryggvason's 100.

Slaget ved Svolder (norrønt Svǫlðr) var et sjøslag som ble utkjempet vest i Østersjøen i september 999 eller 1000. Kong Olav Tryggvason av Norge seilte hjem etter en ekspedisjon til Vendland (Pommern). Han ble overfalt av en allianse mellom Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag. Kong Olav hadde kun 11 skip i slaget mot en overvekt av bortimot 70. Hans skip ble ryddet ett etter ett, og det siste var det berømte «Ormen Lange» som Eirik jarl erobret da Olav i desperasjon kastet seg selv på sjøen. Etter slaget ble Norge delt mellom seierherrene, og samlet igjen ved at det ble styrt av ladejarlene som len gitt tilbake av hhv. danekongen Svein Tjugeskjegg og Olof Skötkonung av Svearike; Danekongen beholdt den direkte kontrollen i Viken, det vil si områdene rundt Oslofjorden, Sverige ved Svein Ladejarl fikk Møre, Ranrike og norske besittelser øst for Trøndelag, mens Eirik jarl styrte Vestlandet, Trøndelag og Hålogaland mer eller mindre selvstendig.

En del vikinger hadde latt seg døpe på de lange toktene i Europa allerede i løpet av 800-tallet, og i løpet av vikingtiden nådde kristendommen også til Norden.

 

Danmarks kong Harald Blåtann ble den første vikingkongen som innførte kristendommen som offisiell religion i sitt rike i 965. Sakte, men sikkert overtok Jesus og Maria vikingenes sinn, der de i løpet av vikingtiden fortrengte åsagudene Odin, Tor, Frøya og Tyr.

Samtidig ble det stadig vanskeligere å være viking i løpet av vikingtiden. Ikke minst det sterke Frankerriket gjorde etter hvert vikingtokt markant mer risikable enn de hadde vært ved begynnelsen av vikingtiden.

Og hjemme i Skandinavia forbød de kristne kongene, som hadde allierte blant Europas herskere, sine undersåtter å dra ut på vikingtokt. Da 1000-tallet gikk på hell, var vikingtiden etter de fleste historikeres vurdering over.